Tor Fosse og BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival) ønsker å dra i gang en konvent filmformidling, slik det allerede er for spillefilm, dokumentar og kortfilm, og dette ble ambisiøst startet opp fredag 29. september på USF Verftet. Fosse sa selv at dette nok foreløpig er mer å betrakte som et seminar, men at de ønsker å gjøre det større og etablere en årlig foreteelse.
Åge Hoffart innledet om det blir produsert for mye norsk film som ikke har noe på kinoene å gjøre. Han spurte retorisk om noen mener det skrives for mange bøker, lages for mange sanger eller spilles for mye teater. I panelet satt produsent Martin Sundland i Fantefilm, som hevdet at film er den mest kostbare måten å fortelle en historie på og at filmer som ikke når mer enn 2.000 til 10.000 kinobesøk eller der omkring egentlig har feilet og ikke burde ha vært vist på alle kinoene. Han blir frustrert når publikum må avvises i visse saler fordi det er fullt mens det sitter 2-3 stykker i salen ved siden av. Regissør og uavhengig produsent Henrik Martin Dahlsbakken som har laget flere filmer som ikke har nådd så store publikumstall (med et unntak så langt), med stort sett egne midler, mente han lærer gjennom å gjøre film som kan gjøre han i stand til å nå et større publikum.
Distributørene Vibeke Skistad (Euforia) og Morten Christoffersen (Nordisk) var litt frustrerte over at de sa nei til å distribuere flere filmer som allikevel kommer på kino i distribusjon av filmskaperne selv. De mente kinoene har et ansvar for å si nei til oppsetting, ikke bare fylle huller i oppsettingsplanen og må følge opp lokal lansering av de filmene de sier ja til.
Stine Helgeland presiserte at 35.000 kinobesøk, som nå er nedre grense for å oppnå etterhåndsstøtte hvis ikke filmen har fått forhåndsstøtte fra NFI, ikke er noe suksessmål, men en nødvendig grense for at denne automatiske støtten ikke skal tappe for mye midler til deres produksjonsstøtte. Christin Berg, programdirektør i Nordisk Film Kino, mente digitaliseringen har gitt kinoene et verktøy til å raskt justere kapasiteten til den enkelte film og at det ikke nødvendigvis er slik at alle norske filmer skal opp på alle kinoer. Det er flere eksempler på at film fungerer godt lokalt i et begrenset område, også i Oslo.
Svend B. Jensen i Arthaus kunne fortelle at deres filmer ofte gikk best på mandag eller tirsdag og derfor ikke nødvendigvis trengte oppsetting alle dager i uken. Stein Sørensen, mangeårig programsjef i Bergen, var bekymret over mangfoldet når konkurransen øker allerede fra neste år og det etableres nisjekinoer, og de store kjedene som ikke lenger har kulturpolitiske forpliktelser og kinoene ikke lenger er offentlig eid. I tillegg ser det ut som bestemmelsene om kinokonsesjon kan forsvinne.
Alle var enige om at ytringsfriheten ikke må begrenses, og at antallet filmer – ikke bare norske, men like mye likegyldige amerikanske – må begrenses. Med nærmere 250 filmer på kino per år får ikke alle filmene hentet ut sitt potensiale før de erstattes av nye filmer, som ofte ikke leverer på tilsvarende nivå.
