I likhet med andre festivaler blir det stadig flere seminarer, masterclasses og organisasjonsmøter. Mest markant utad i år var en oppfølging av #metoo med alt fra en stille markering på trappen opp til festivalpalasset av en rekke fremtredende kvinner til en direkte påminnelse fra Asia Argento fra scenen om at hun hadde blitt voldtatt av Harvey Weinstein i Cannes for noen år siden og at de som beskyttet han fortsatt er i bransjen. Det var også flere seminarer og konferanser om kvinneandel i bransjen som tema, bl.a. 50/50/2020 der det franske filminstituttet var vertskap og et seminar arrangert av det svenske filminstituttet i samarbeid med det svenske kulturdepartementet og festivalen.

Til fire masterclasses som festivalen selv hadde invitert til, med størrelser som John Travolta, Gary Oldman, Christopher Nolan og Ryan Coogler var det kamp om plassene, i kjent gammel Cannes-stil. Selv sto jeg i kø for Christopher Nolan i nesten en time – uten informasjon eller kommunikasjon, uten å forstå hvem som ble sluppet fram og hvorfor og til slutt uten å slippe inn.

De fleste film- og kino-organisasjoner hadde også sine mer eller mindre åpne møter, bl.a. den europeiske kino-organisasjonen UNIC og Media Salles. I møtet til Europa Cinemas holdt Helga Trüpel, som er visepresident for Europaparlamentets komité for kultur og utdanning hovedinnlegget som fokuserte på hvor viktig det er å bevare demokratiet og ytringsfriheten, samtidig som vi må begrense nasjonalismen, men gi gode vekstvilkår for historier fra ulike nasjoner og grupper. Hun ville kjempe for innovasjon og like konkurransevilkår og bekjempe filmtyveri (piracy).

Når det gjelder besøksutviklingen i Norge kan vi være fornøyde med at besøket her er tilnærmet stabilt i forhold til i fjor. En runde blant andre europeiske land under UNIC-møtet viser at det står adskillig dårligere til i de andre landene i forhold til besøket på samme tid.