Dystopier er en sjanger som beskriver negative fremtidssamfunn der verden slik vi kjenner den har opphørt av ulike årsaker og hvor en ny og skremmende utgave har reist seg fra ruinene. I sentrum står gjerne en liten gruppe mennesker som forsøker bryte ut av lenkene gjennom å gjøre opprør mot overmakten.

Første bind i Suzanne Collins litterære trilogi The Hunger Games (oversatt til Dødslekene i Norge) ankom butikkhyllene i 2008 og utgjorde startskuddet for den store invasjonen av dystopier i ungdomslitteraturen som vi har sett de senere årene. Nesten 20 prosent av ungdomsromanene som ble utgitt på norsk våren 2014 er dystopier, og bølgen har langt fra nådd toppen. For å finne ut av hvorfor sjangeren er blitt så populær blant unge lesere, tok Skolekinonytt en prat med Nina Aalstad, redaktør for Ubok.no og Barnebokkritikk.no. Hun er selv ivrig konsument av sjangeren.

– Det er noe med den evige frarøvelsen av trygghet som du får av å lese disse bøkene. Det gjennomgående er at menneskene får grunnen revet bort under seg på grunn av sykdom eller andre årsaker. Eller de oppdager at samfunnet de bor i, ikke er så perfekt som de kanskje tror. Og hva står du egentlig igjen med da, spør Aalstad.

– Selv om hver dystopi kan gi et lite håp til slutt om at det kanskje går bra for hovedpersonen, så er det noe med det samlede inntrykket at det er mye dystert. De trygge rammene blir borte.

Tøyde grensene
Kinoaktuelle The Hunger Games: Mockingjay Part 1 er tredje film om en av vår tids mest populære heltinner, Katniss Everdeen, spilt av Jennifer Lawrence. Bøkene spinner sin handling rundt en marerittaktig fremtidsversjon av USA der overklassen tvinger tolv fattige provinser til å sende to ungdommer til de årlige dødslekene der de må kjempe på en enorm friluftsarena til det kun står én vinner tilbake. Det hele vises på store skjermer mens folket heier frem sine favoritter.

Når man snakker om dystopiske romaner, er det umulig å komme utenom Suzanne Collins bøker. Ifølge Nina Aalstad har Collins vært en like viktig forganger for dystopitrenden slik J.K. Rawlings bøker om Harry Potter banet ny vei for fantasy.

– Det som var så spesielt med Dødslekene, var at den tøyde grensene i forhold til denne konkurransen der det handler om at ungdom skal drepe hverandre for å overleve til det kun står én igjen. Dette er noe den er blitt kritisert for, men det er samtidig noe av det som gjør boken vanvittig spennende, mener Aalstad.

– Du får følelsen av Fluenes herre med disse ungdommene som stilles opp mot hverandre. Forskjellen er at i Fluenes herre er det mangelen på voksne som gjør boken så vanvittig skummel. Det er ingen trygge rammer å lene seg mot. I Dødslekene er det de voksne som styrer det hele. De som eventuelt ville ha grepet inn, får ikke mulighet fordi de er for langt nede i systemet.

Sterke heltinner
Dystopiske romaner er i overkant dominert av kvinnelige heltinner, uten at bøkene dermed settes i bås som jentelitteratur. Uavhengig av hovedrollens kjønn blir bøkene lest av begge kjønn. Aalstad tror det hele ligger i at både jenter og gutter liker å lese spenning.

– Dystopi er jo først og fremst spenningsdrevne fortellinger, samtidig som det ikke er flat underholdning. Jeg tror at mange liker at det er jenter i hovedrollen, det er noe nytt og det er spennende. Det er skrevet mye om kjønnsroller i barne- og ungdomslitteratur, men jeg synes det er kult at det er kommet så mange heltinner som må ordne opp selv.

– Hvor viktig er heltinner som Katniss i Dødslekene og Tris i Divergent?

– De blir forbilder for mange unge jenter, samtidig som de er tøffe og handlingskraftige nok til at guttene også lar seg rive med. Men uansett hvordan du prøver å tråkke i kjønnsdebatten så vil du risikere å tråkke feil. Det er de som mener at man ikke bare skal ta takknemlig imot kvinnelige hovedroller hvis de til syvende og sist er menn i forkledning. I mange av de nyere dystopiene er det etter min mening ikke slik. Der finner du sammensatte karakterer med både feminine og maskuline trekk som trengs for å fullføre revolusjonen de ofte må starte eller lede.

Åpner leserens øyne
Dystopiske romaner er for mange en inngangsport til å begynne å lese bøker. Nina Aalstad har selv snakket med utallige ungdommer som har sagt at Dødslekene var den første boken de leste fra første til siste side.

– Når de først har kommet seg gjennom en bok, er terskelen mye lavere for å gå videre og prøve en annen. Det handler bare om å finne den gode boka og den gode leseopplevelsen. Og det er tydelig at mange har gjort nettopp dét med disse bøkene.

Aalstad tror samtidig at bøkene tjener som en øyeåpner for at vi er nødt til å ta noen grep slik at vi ikke skal bli oversvømt, bukke under for epidemier eller oppleve liknende forhold som beskrives i de dystopiske historiene.

– Beskrivelsen og kritikken av disse strenge fremtidssamfunnene, hvor alle må være like og ingen får tråkke utenfor streken, kan være en tankevekker i forhold til hvordan man selv ønsker at dagens samfunn skal være. Samtidig kan bøkene og filmene få ungdom til å interessere seg for politikk og miljøvern. Jeg har snakket med en del ungdommer og lest mange anmeldelser der de mener at bøker som Flukten, av Amund Hestsveen og Torborg Igland, gav dem et nytt syn på samfunnspolitikk. Det synes jeg er veldig interessant, for det er jo noe av det som gjør det så bra med gode dystopier, at de får deg til å tenke.

Her kan du lese Nina Aalstads artikkel «Dystre dystopier – en skildring av virkeligheten?»