Gå til hovedinnhold
Flere svenske kritikere spår «Min lille søster» som favoritt til svenskenes svar på Oscar, Guldbaggen. (Foto: Arthaus)

Søskenkjærlighet på prøve

Med Min lille søster setter Sanna Lenken fokus på et tema som berører jenter og gutter, kvinner og menn, deres familie, kjærester og venner.

Kinoaktuelle Min lille søster hylles av kritikere og publikum for hvordan den skildrer slanking og spiseforstyrrelser, sjalusi, søskenkjærlighet og svik med like deler humor, sjarm og dybde som medrivende drama.

Regissør og manusforfatter Sanna Lenken ønsket å fortelle historien om to søstre fordi hun så et tomrom på film hva gjaldt søsterskap og spiseforstyrrelse, et misbruk hun mener har likheter med alkoholisme.

– Jeg ønsket å fortelle om ting jeg selv ønsker å se, og spiseforstyrrelser gjenspeiler i stor grad hva det vil si å vokse opp som jente og den følelsen mange har av å måtte begrense seg selv og sitt liv for å være attraktiv og elsket. Dette kan igjen føre til at du blir syk, forteller Lenken til Skolekinonytt.

– Sykdommen er en måte å kontrollere en eksistensiell angst. Følelsen av ikke å være god nok som en person og det å skamme seg over seg selv.

Delvis personlig historie
Svenske Sanna Lenken har tidligere høstet anerkjennelse for sin regiinnsats på ungdomsserien Dubbelliv, produsert for svensk TV. Hun har laget flere prisbelønte kortfilmer og den foreløpig siste, Äta lunch, fikk sin internasjonale premiere under den prestisjetunge filmfestivalen i Berlin i 2013.

Et år senere var Lenken tilbake i den tyske hovedstaden med sin spillefilmdebut, Min lille søster. Hun ble hedret med Krystallbjørnen for historien om elleveåringen Stella som oppdager at storesøster Katja sliter med spiseforstyrrelse og så blir truet til å ikke si noe til foreldrene.

– En yngre søster ser ofte opp til en eldre søster, hun blir en rollemodell som hun identifiserer seg med og etterlikner. Det er også et forhold der kjærligheten ofte overvinner mange tøffe hindre, forteller Lenken.

– Filmen er delvis personlig, men jeg har også gjort mye forskning og intervjuet både ansatte på klinikker, familier og de syke som er blitt berørt. Jeg har brukt mye av mine egne følelser fra da jeg vokste opp i både Stella og Katja, men det er mer en følelse enn eksakte scener fra mitt eget liv.

Valgte vekk detaljer for ikke å trigge
På spørsmål om hvilke hensyn som eventuelt må tas når et tema som spiseforstyrrelse skal skildres fra et ungt kontra voksent ståsted, forteller Sanna Lenken at hun fokuserer mer på psyke og oppvekst snarere enn kropp. Hun har valgt vekk detaljer om kalorier, vekt og kilo fordi det kan virke triggende på de i publikum som allerede er syke.

– Jeg er svært takknemlig for at jeg hadde tilgang til kunnskapsrike mennesker som har gitt tilbakemeldinger underveis. Det er ikke lett å vite hva som er moralsk forsvarlig i en historie om spiseforstyrrelser. Men iblant fulgte jeg magefølelsen, og ettersom jeg har personlig erfaring så visste jeg at jeg selv gjerne hadde villet se filmen. Den har fått meg til å føle meg mindre ensom.

Det er forsvinnende få barne- og ungdomsfilmer som skildrer spiseforstyrrelser. Hva tenker du selv er grunnen til det?

– Kanskje fordi det hovedsakelig er kvinner som er berørt av det. Vi har ikke hatt noen kjønnsfordeling i forhold til perspektivene som fortelles på film i Sverige, eller i utlandet for den saks skyld. De siste årene har det vært en endring, men det er fremdeles langt flere menn som regisserer og som velger perspektiv.

Identitet som gir oppmerksomhet
Det er vanlig å skille mellom tre typer spiseforstyrrelser: Anoreksi, bulimi og overspisningslidelse. Kroppsstørrelse og vekt har enorm betydning for selvbildet til en person som lider av en av disse og spiseforstyrrelsen går ut over andre sider av livet som studier, jobb og sosiale relasjoner. Mange med slike sykdommer prøver å skjule for omgivelsene at de er syke, eller de vil helst ikke tro selv at de er syke.

– Du ønsker å fortsette å sulte uten at noen skal blande seg opp i det. Men paradoksalt nok er det mange som går dypt inn i rollen som spiseforstyrret dersom det kommer frem. Det blir en identitet som gir oppmerksomhet, og for mange kan det være vanskelig å komme seg ut av det og forstå at det er bedre å være seg selv enn en sykdom, forteller Lenken til Skolekinonytt.

Hvem vil du selv si har ansvaret for at Katja er blitt syk, og for at hun skal bli frisk igjen? Er det henne selv, foreldrene eller noen andre?

– Jeg tror ikke sykdommen ville vært så utbredt om idealene så annerledes ut. Idealer som ikke bare dreier seg om kropp, men også hvordan en kvinne, eller en mann, bør oppføre seg. I min film har jeg valgt å fokusere på familien, men alt Stella gjennomgår, handler om samfunnets normer og hva hun tror hun er forventet å skulle gjøre for å bli elsket.

– Foreldre kan selvsagt utløse en syk oppførsel ved at de presser sine barn, ved å ikke være til stede eller kommer med kommentarer. Men de er også utsatt for et prestasjonsorientert samfunn som ikke lar oss være mennesker uten å samtidig tvinge oss til å leve opp til noe som ikke er naturlig.

Hva ønsker du publikum skal ta med seg når de går ut av kinosalen etter å ha sett Min lille søster?

– At de som blir berørt, det være seg foreldre, søster, bror eller venn, reflekterer over sin egen oppførsel. Jeg vil at filmen bli være hos publikum og at de prater sammen om den etterpå.

Nyhetsbrev

Få siste nytt og informasjon om kurs og aktiviteter