Gold Award er en internasjonal pris som for første gang ble delt ut på CineEurope i fjor.

Hva betyr det for deg å bli hedret med en såpass stor internasjonal pris på CineEurope?

– Det kom som en veldig stor overraskelse. Jeg har jo bare gjort det jeg elsker å gjøre, og er ikke vant til å få priser. Gode tilbakemeldinger fra kinoene har vært min store inspirasjon i arbeidet. Jeg er ydmyk for den æren det er å bli tildelt denne prisen, og setter naturligvis stor pris på utmerkelsen.

 

Rolv har en lang og imponerende karriere bak seg. Lenge før han ble ansatt i Film & Kino som Kinoteknisk sakkyndig, var han sterkt interessert i film og kino. Han var først fast gjest på filmklubbene i Kristiansand og Trondheim, og i studietiden ble han styremedlem i Trondheim filmklubb.

Hva er det som ligger bak denne sterke og mangeårige interessen for film?

– Interessen for film har vært der siden tidlig barndom. Jeg hadde en mor som var aktiv i filmklubben i Kristiansand og som sikkert har bidratt til interessen. I Trondheim på 70-tallet var filmklubben preget av m-l bevegelsen og viste mye kinesisk dokumentarfilm. Det var vel noe av det jeg ville til livs da jeg ble med i styret og kjempet for å dra programmet i en mer anarkistisk retning. Det var mange morsomme kamper og fløyen jeg representerte hadde én stemmes overvekt. Det ga filminteressen perspektiver ut over det å la seg forføre i kinomørket….

 

Det så lenge ut til at det ikke var kino som skulle bli Rolvs store lidenskap. Mens Rolv jobbet iherdig med å fullføre en krevende mastergrad i metallurgi på NTNU, var interessen for film kun var noe han kunne gjøre på fritiden.

Hvordan hadde det seg at en karriere i kinobransjen var det som skulle vise seg å fange din interesse?

– Da jeg forlot Trondheim som siv.ing. i 1977 var jeg mer opptatt av punk enn av herdbare aluminiumslegeringer. Jeg dro tilbake til Kristiansand og drev rockeklubber og engasjerte meg i filmklubben. For å spare penger for filmklubben tok jeg kinomaskinistsertifikat i 1980, før jeg flyttet til Oslo som sivilarbeider. Ved siden av dette jobbet jeg som vikarmaskinist på Oslo kinematografer.

I 1983 utlyste Kommunale Kinematografers Landsforbund, i samarbeid med filmbyråforeningen, en stilling som Kinoteknisk Sakkyndig. Midt i blinken for min interesse, så jeg søkte og fikk jobben og har vært der siden, selv om oppgavene har endret seg mye siden da. Alltid noe nytt å lære!

 

Rolv er en av personene med lengst fartstid og mest erfaring i kinobransjen i Norge. I over 35 år har han ervervet seg inngående kunnskap om den nyeste teknologien og trendene. Med en rekke internasjonale verv i flere organisasjoner har han vært sterkt involvert i det som har skjedd på teknologifronten i kinobransjen på verdensbasis. Alt dette for å kunne gi gode råd til alle store og små kinohus rundt om i Norge.

Du har vist et sterkt engasjement i ditt arbeide og har hatt en lang rekke nasjonale og internasjonale verv. Hvordan vil du beskrive årene du har hatt i kinobransjen så langt?

– Årene i kinobransjen har vært fantastiske. De første årene reiste jeg rundt for å kontrollere hvorfor filmkopiene ble stripete og møkkete. Dette var på den tiden de første flerkinoanleggene kom, og automasjon og trange maskinrom førte til dårlig ettersyn. Skadene skyltes menneskelige feil og dårlige arbeidsforhold, og ikke det tekniske utstyret. Derfor skrev jeg en ny lærebok og fornyet kinomaskinistsertifikatet. I tillegg begynte jeg å engasjere meg mer i utformingen av kinoene, noe som har blitt en stadig større del av jobben.

Med årene har bransjen endret seg veldig mye. Tidligere behøvde ikke kinoene å anstrenge seg for å fylle salene, men etter hvert kom konkurransen fra videosjappene og senere andre «konkurrenter». Den skjerpede konkurransen har profesjonalisert bransjen og fokuset er i dag mye mer rettet mot å gi publikum en perfekt kinoopplevelse. Og for meg, som alltid har hatt «kinogjenger» som min viktigste kompetanse, har det sluttet sirkelen.

Nå har jeg så smått begynt å pensjonere meg, men enn så lenge utfører jeg fortsatt de samme tjenestene for kinoene, via Film&Kino, og klarer ikke å slutte ennå. Når den tiden kommer skal jeg bli en mer aktiv kinogjenger igjen. Kanskje jeg skulle bli med i en filmklubb…?

Rolv Gjestland mottok i 2015 Norsk kinoforbunds diplom for utmerket innsats i kinobransjen fra lederen Marianne Hoff.

 

#Kinoprat med Rolv Gjestland

Vi kan med trygghet si at Rolv er vel bevandret i film og kino. Interessen for film har preget både hans private og profesjonelle liv. I hans 35 år lange karriere, har han gjort seg mange erfaringer om hvordan man skal skape den beste kinoopplevelsen for gjestene. Men hva med han selv? Er det mulig å trekke frem ett spesifikt kinominne som det aller beste? Hvordan ser den ultimate kinooopplevelsen ut for en person som har hatt kino så tett på kroppen gjennom store deler av livet? Og ikke minst, hva tenker Rolv, som har jobbet med å optimalisere kinosaler gjennom hele karrieren, om hvordan fremtidens kino ser ut?

 

Navn: Rolv Gjestland

Stilling: Rådgiver i kinoteknikk og design for Film&Kino

Fartstid i bransjen: I Film&Kino: 35 år, 2 måneder og 21 dager + ca 3 år som kinomaskinist + 5 år som filmklubbaktivist

Favorittfilm: Litt avhengig av dagsformen, men er har veldig sans for Stanley Kubrik, Jacques Tati og …

1. Hva er ditt beste kinominne?

Som vikarmaskinist i Oslo, var min oppgave ofte å rykke ut hvis det mangler maskinist på en av kinoene. Det gjorde det sjelden, og da kunne jeg gå på hvilken kino jeg ville, og ofte ble det tid til å se en film. Ved en slik anledning dro jeg til Soria Moria (på Torshov) for å se Urgh – A Music War med mange av mine favorittband. I sal 1 var det et galleri som ikke var i bruk. Der kunne jeg sitte alene i fred og (smug-)røyke mens jeg så denne herlige filmen, som dessverre ikke lenger er tilgjengelig på noen plattformer.

2. Hva kjennetegner den ultimate kinoopplevelsen for deg?

For meg, som er veldig glad i den norske filmbransjen, er kanskje de aller største filmopplevelsene knyttet til premierer på norske filmer, når salen er stappfull og filmskaperne er nervøse, og så går filmen rett i hjertet på alle tilskuerne og jubelen starter når rulleteksten starter og varer til lenge etter at lyset er slått på…

3. Hvordan tror du fremtidens kino ser ut?

Jeg tror mye vil være det samme: Et sted man går for å oppleve film sammen med andre, og for å se filmer slik filmskaperne har ment de skal sees. Jeg tror det vil bli enda større vekt på komfort og enda bedre teknologi som gir filmskaperne enda bedre verktøy for å fortelle sine historier (selv om de som vanlig vil misbruke de nye mulighetene før de lærer seg å bruke dem på den beste måten). På lang sikt vil nok skjermer overta for projeksjon, noe som gir mange nye muligheter, men også tap av noen av de verdiene vi er vant til og glade i. Jeg tror det blir mer spesialvisninger og utleie av saler til folk som vil gjøre noe (feire) sammen. Og så skjer det sikkert noe som vi ikke engang har tenkt oss muligheten av i dag…