Gå til hovedinnhold

Aksel Kiellands drømmekino er ikke levedyktig

AV Redaksjonen

Det virker som enkelte kulturjournalister fortsatt ønsker å framstille det som kinoenes død er nær, eller i hvert fall at de må være forberedt på et lengre sykeleie.

Sist ut er Aksel Kielland som i en kommentarartikkel 27. juni i år i Morgenbladet hevder at «Kinoene kan ikke forvente at publikum vil vende tilbake etter pandemien». Det stemmer dårlig overens med vår sak om at comeback for britiske kinoer med sterke tall.

Kielland har tydeligvis en agenda, for 11. juli hevder han at «Ingenting er bedre enn om norske kinoer fortsetter å boikotte Marvel-filmer» og 25. juli følger han opp med et frontalangrep på «popkornfilm» og franchisefilmer under tittelen «Den moderne blockbusteren er et speilbilde av den moderne kinokiosken».

Her gjengir vi Guttorm Pettersons tilsvar til Aksel Kiellands første kommentarartikkel i Morgenbladet:

Aksel Kielland spår kinobransjens kollaps basert på sine egne kinopreferanser, og stiller seg dermed bakerst i en lang og tradisjonsrik rekke av spådommer om kinoens død. Felles for spådommene er at de ikke baserer seg på fakta.

Se for deg en skribent som hevder at folk har investert så mye i kjøkkenet hjemme at dette er slutten på restaurantene. Eller en kronikør som hevder at folk har investert så mye i 4K-TV at fotballkampene ser bedre ut i heimen. Pandemien har jo dessuten vist at tilskuerlyd kan produseres digitalt. Kommer folk til å vende tilbake til stadion?

Det lyder absurd, for restauranten og kampen på stadion er jo opplevelser. Slike luftige påstander må likevel kinobransjen – det best besøkte kulturtilbudet i Norge – forholde seg til med jevne mellomrom. Fordi det finnes elektronikk i hjemmet og folk har vent seg til å strømme film, har kinoen utspilt sin rolle. Det er omtrent like opplyst som å hevde at frysedisken er i ferd med å utkonkurrere restauranten, men flere kulturredaksjoner fortsetter å løfte frem dette synet.

Sist i rekken er Aksel Kielland, en vanligvis nyansert kulturkommentator, som lister opp en rekke virkelighetsfjerne påstander i sin kronikk, titulert «Kinoene kan ikke forvente at publikum vil vende tilbake etter pandemien». La meg starte med å rydde litt i tittelpåstanden ved å sitere en nylig undersøkelse fra Filmweb, som viser at 68% foretrekker film på kino og at 35% vil gå oftere på kino nå enn før pandemien. Eller norske kinoers besøkstall fra junihelgene, da Oslo-kinoene gjenåpnet og storfilmene vendte tilbake:

4.-6. juni: 39 061

11.-13. juni: 57 764

18.-20. juni: 68 972

25.-27. juni: 96 746

Det siste tallet er på høyde med hva som var vanlig på denne tiden av året før pandemien, og det med en begrensing på maks 200 per sal og én meter mellom husstandene. Ingen i kinobransjen tar det for gitt at publikum vender tilbake, men vi jobber målbevisst for å få det til og ser nå at det gir resultater.

Den største svakheten med kronikken til Kielland er at han sauser sammen egne kinopreferanser med hva som vil være den økonomiske redningen for kinobransjen. Kielland omtaler norske kinoer som «en avleveringsmekanisme for baconsnacks» som er blitt «kjøpesenteraktige og upersonlige» og «kun er kalibrert for barnefilmer og amerikanske blockbustere». Han kritiserer en kino i Bergen for å vurdere å plukke opp en populær, internasjonal trend med matservering i salen og hevder, uten å belegge det med tall, at få løser billett til 4DX-saler «med viten og vilje». Videre går han til angrep på kinopersonalet. Han sier at det «ikke hjelper» at kinoenes ansikter utad er «tenårige kioskansatte», at norske kinoer preges av «et påfallende fravær av filmlidenskap» og at kinoene må bemannes med mennesker som «brenner for film som kunstform».

Hvor skal man begynne?

Det mest naturlige er kanskje å forsøke å se for seg Aksel Kiellands drømmekino, som åpenbart har en kiosk med beskjedent snacksutvalg og en sal betjent av godt voksne ansatte som kan by på perspektiver om Kieslowski og Wong Kar-wai mens de geleider ham inn til en sal fri for ethvert krumspring som servering og bevegelse i setene, der han kan nyte en kaffe og en NOX i ro og mak. Det er med andre ord bare å ønske velkommen til for eksempel Cinemateket i Oslo, som har alt han ønsker seg, men spørsmålet er om Kiellands personlige preferanser er økonomisk bærekraftig for en hel kinobransje?

Kielland har en egen evne til å sette enhver bransjeutvikling i sammenheng med mørke, kommersielle krefter, med formuleringer som «veldig aggressivt markedsførte amerikanske franchiser». Det er disse som får skylden for å drive frem luksussaler og ekspanderende kiosker, men Kielland ser bort fra at nyvinninger også er reaksjoner på hva publikum ønsker seg. Oppvarmede reclinere, matservering i utvalgte saler og skjenkebevilling er grep som svarer på det Kielland selv etterlyser når han skriver at kinoene må bli «arenaer publikum liker å oppholde seg i». I sin egen kinoby bør han åpne øynene for aktører som Frogner Kino, Vega Scene, ODEON Storo og Nordisk-kinoene Gimle og Vika, og hvilken formidabel innsats som gjøres for å sørge for at lokalene er arenaer der publikum trives.

Kiellands diagnose er dyster lesning, for kinoene fremstår som iskalde kioskutsalg uten bredde i filmtilbudet, men om han hadde villet se nyansene ville han sett et mer rikt og variert kinotilbud enn noen gang før. Jeg har vært en del av norsk film- og kinobransje i over 40 år, og aldri før har jeg sett sett et større mangfold blant norske kinoer.

I hovedstaden finnes det kinoer i spennet mellom lille Frogner Kino, som er restaurert til 1926-standard og lar deg meske deg med filmhistoriske titler, og kinosenteret ODEON Storo, som med sine 14 saler har plass til det aller meste som kinolanseres. Vega Scene er et av de nyere initiativene i Oslo som har et utpreget auteurfokus og setter filmlidenskapen i høysetet. Alle disse er private initiativer. I tillegg har vi Colosseum, hele kino-Norges storstue, som nylig er oppdatert med kuppelprojeksjon. Hvordan kan Kielland hevde at de private aktørenes inntog ikke har bidratt til et mer mangfoldig og særpreget kinolandskap?

I dag finnes det nærmere 500 kinosaler i Norge, hvorav omkring 300 er kommunale og omkring 200 er private. I tillegg har Bygdekinoen 170 spillesteder rundt om i landet. Det Kielland omtaler som «den moderne norske kinomaskinen» er en desentralisert kinostruktur bestående av kinoer og spillesteder i mer enn 300 forskjellige kommuner.

Samtidig har det aldri vært høyere kvalitet på formidlingsarbeidet. Det var ikke så utbredt før, men i dag er det en del av hverdagen til en norsk kinosjef å holde innledninger, intervjue filmskapere og arrangere quiz og andre arrangementer som løfter filmenes tematikk. Og selv om Kielland mener forretningsmodellen til kinoene kun er kalibrert for barnefilmer og amerikanske blockbustere, har det de siste årene vært god økonomi i å vise alt fra sørkoreansk thriller (Parasitt) til historisk konsertdokumentar (Amazing Grace) til dansk drama (Et glass til), i tillegg til spennende nyvinninger som direktesendt opera, konsert, teater eller fotballkamp.

Norske kinoer er enormt omstillingsdyktige, og nettopp fordi de har jobbet så bevisst med å styrke formidlingen, rendyrke kinoopplevelsen og nytenke hva de viser på kinolerretene, ble for eksempel 2016 det sterkeste norske kinoåret siden 1983. Utviklingsarbeidet til kinoene fortsetter, godt hjulpet av framoverlente idéer fra blant andre de ressursene Kielland omtaler som «tenårige kinoansatte». Alle nyvinningene kommer neppe til å være i tråd med Kiellands personlige preferanser, men deri ligger også nøkkelen til kinoenes fortsatte relevans og suksess.

Nyhetsbrev

Få siste nytt og informasjon om kurs og aktiviteter