Det viktigste politiske tiltaket for videreutvikling av norsk kinobransje, er opprettelsen av Norsk Kino- og Filmfond i 1970. Inntektene fra kino- og filmfondet finansierte realiseringen av en rekke kulturpolitiske mål: Opprettelsen av den første norske filmfestivalen, Film & Kinos evne til å bistå kommunene med videreutvikling av lokale kinotilbud ved å gi kinobransjen nye kompetansehevende tiltak, faglige samlinger og kurs, som siden har bundet kinobransjen tett sammen i et bredt fellesskap.  Utover finansiering av løpende støttetiltak og kompetansehevende tiltak, ga avgiftsmidlene mulighet til å finansiere tunge bransjeomfattende utviklingstiltak som ble realisert i de følgende tiårene, med stor dugnadsinnsats fra både store og små kinoer i en fragmentert bransje.

Todelingen med at Staten hadde ansvaret for filmproduksjonen og kommunene ved Film & Kino tok ansvaret for kinoenes utvikling, har vært en stor suksess og fungerte svært godt inntil nylig. Overføringen av Norsk Kino- og Filmfondsavgiften fra Film & Kino til Staten ble gjennomført i 2013. Norsk Kino- og Filmfond-inntektene forsvant plutselig fra kinoenes organisasjon og gikk rett til Staten, hvor nå kun deler av avgiftsinntektene tilbakeføres til kinobransjen via Norsk Filminstitutt – etter søknad.

Denne endringen har svekket kinobransjens evne til langsiktig, landsomfattende utviklingsarbeid og fratatt kinoene forutsigbarheten og muligheten til å gjennomføre bransjeomfattende utviklingstiltak gjennom Film & Kino. Staten flyttet makten over fra kinobransjen til den statlige institusjonen Norsk Filminstitutt, som hverken har kunnskap eller evne til å utvikle norsk kinobransje for fremtiden. Film & Kino, som i dag organiserer samtlige norske kinoer over det ganske land er naturlig nok ute av stand til å virke som tidligere, uten et forutsigbart og tilstrekkelig finansieringsgrunnlag.

Når Norske Filmfestivaler og filmklubber nå får tildelt nærmere 28 millioner kroner i årets første søknadsrunde fra Norsk Filminstitutt applauderer vi dette, men det står i sterk kontrast til midlene innenfor kinofeltet hvor kinoene jobber med filmformidling 365 dager i året. Kinoene betaler som eneste filmformidler den tidligere nevnte særavgiften (kinoavgiften) på 2,5% av billettomsetningen som i 2022 utgjorde ca 25 millioner kroner inn til staten, mens Norsk Filminstitutt kun bevilger ca 7 millioner kroner til kinotiltak årlig.

Når Filminstituttets direktør for Formidling og samfunn i tillegg uttaler at kinoene bør lære av festivalene på hvordan de jobber med å nå ut til publikum bekrefter kinobransjens inntrykket om at vi har et statlig filminstitutt som totalt mangler kompetanse og forståelse om vår bransje.

De norske kinoene har vært og er premissgivere for de fleste norske filmfestivalene. Den Norske Filmfestivalen ble som tidligere nevnt ble etablert av Film & Kino, og de fleste av landets store filmfestivalene har utspring fra kinoene. I tillegg bidrar kinoene både med kompetanse og direkte økonomisk støtte, samt sterkt rabattert husleie til filmfestivalene. Dette virker det ikke som at Norsk Filminstitutt har fått med seg når de ber kinoene lære å drive filmformidling av filmfestivalene!

Kinoene har hele tiden forsøkt å være en konstruktiv partner for Norsk Filminstitutt, men nå må vi si tydelig i fra. Snart 10 år med Norsk Filminstitutt sittende på midler for tiltak som skulle komme hele den Norske kinobransjen til gode har tydelig vist at dette er en oppgave de ikke evner å håndtere. Den tidligere ansvarsfordelingen der staten hadde ansvaret for filmproduksjonen og kinoene gjennom Film & Kino selv hadde ansvaret for kinoenes utvikling fungerte svært godt.

Jeg appellerer derfor nå til kulturminister Anette Trettebergstuen om å ta de nødvendige politiske grepene for at vi også i fremtiden skal kunne opprettholde en desentralisert kinostruktur, øke kinotilbudet med bredere repertoar til alle målgrupper, kontinuerlig modernisere kinoenes tekniske fasiliteter og opprettholde posisjonen som landets mest benyttede kulturtilbud.

Kinobransjen har evne til å stå på egne ben uten økonomisk bidrag fra staten hvis det er politisk vilje til å flytte makten fra Norsk Filminstitutt tilbake til kinoene ved kinoenes organisasjon Film & Kino, for å selv forvalte felles midler til langsiktig, landsomfattende utviklingsarbeid for hele den norske kinobransjen.

Kulturministeren har gjentatte ganger i opposisjon vært tydelig på Film & Kino´s viktige rolle i det kultur- og filmpolitiske landskapet og lovet å endre finansieringen av kinoenes organisasjon. Nå er tiden overmoden for at kulturministeren omsetter ord til handling. Kinoene trenger rammevilkår som gjør at vi er i stand til å fortsatt levere gode kinoopplevelser i hele landet, også etter pandemien slik vi som bransje sammen har overlevd fjernsynets inntog, videoalderens inntog med VHS og DVD, strømmegigantenes inntog og mye mer. Utfordringene har stått i kø, men takket være driftige kinoer på lokalt nivå og Film & Kino som bransjens felles nav har vi klart å vise konkurransekraft, og det ønsker vi også å være i stand til i fremtiden.

Det tar tid å etablere vaner som har forsvunnet i løpet av covidens herjinger. Vi er i høyeste grad i gang igjen, men vi er langt bak der vi slapp før covidens tid. Vi trenger å stå samlet som bransje, men er naturlig nok ute av stand til å virke som tidligere, uten et forutsigbart og tilstrekkelig finansieringsgrunnlag.

Kino som kulturbærer er svært viktig for det norske folk. Kinoene er lokale samlingsplasser som har hatt og har en enorm betydning for norske lokalsamfunn. De knytter folk sammen – ja, kinoene er på mange måter et lim for lokalsamfunnene i Norge.

I disse dager er det flere lokale kinoer som teller på knappene, og har store underskudd. En årsak er pandemien og dens konsekvenser på kort og lang sikt. En annen årsak er konkurransesituasjonen med andre medie- og kulturaktiviteter. En tredje årsak er fraflytting fra en rekke lokalsamfunn.

Jeg kjenner flere kinoer som i dag vurderer opphør på grunn av inntektssvikt. Dette er kinoer med en lang kulturell tradisjon – og som er svært viktige for sine respektive lokalsamfunn.

Vi trenger små, mellomstore og store kinoer i norske byer og bygder. Men for at vi skal beholde vår desentraliserte kinostruktur, så trenger vi økonomiske midler. Vi trenger at kulturministeren heier på oss, også i form av økonomiske prioriteringer.

Espen Lundberg Pedersen

Administrerende Direktør

Film & Kino