Etter idolstatusen, som han blant annet viste sin misnøye mot ved å male bart på en gigantisk plakat av ansiktet sitt, for så å bli stoppet av en sikkerhetssvakt som lot han gjennomføre det grunnet nettopp kjendisstatusen, tok rollene hans en mørkere vending gjennom samarbeidet med gothmesteren Tim Burton. Her følger de ti viktigste filmene hans, i det jeg regner som den filmatiske gjenfødselen hans, nettopp gjennom dette samarbeidet.
Edward Saksehånd (1990)
Hva skjer om en mann har sakser til hender? Nettopp slike spørsmål stiller Tim Burton, filmens mørkemann, seg selv når han kjører opp et filmprosjekt som grunnet en unik kombinasjon av talent og flaks, faktisk lar seg gjennomføre. Johnny Depp var drittlei av sexsymbolstatusen (og hvem blir ikke det i blant?) etter å ha jobbet 3 år som politimannen Tom Hanson, mannen som grunnet sitt unge utseende jobber undercover blant ungdomskriminelle, i serien 21 Jump Street.
Som Saksehånd fikk Depp utforsket sin mørke og underlige side, to særtrekk som ble sittende i baksetet i TV-arbeidet hans. En høflig og ung mann blir forelsket i en tenåringsjente, og turen mot second base kompliseres grunnet det faktum at fingrene hans består av lange metallblader. En vakker film som fikk underlige tenåringer på 90-tallet til å ønske å bli filmskapere, samt ignorere foreldrenes påbud om å ikke løpe med sakser.
What’s eating Gilbert Grape? (1993)
Nok en outsider for Depp denne gangen, i tittelrollen som Gilbert med en mor på 400 kilo som ikke har forlatt huset på årevis. Den trøblete unge mannen akkompagneres her av et annet tenåringsidol, den unge Leonardo DiCaprio som spiller den hjerneskadede lillebroren. DiCaprio fikk en Oscarnominasjon for sin fantastiske rolletolkning. Depp blir i forhold den streite fyren, og dette markerer en av mange filmer hvor rolletolkningen hans blir oversett av Oscarakademiet.
Denne gangen er det ikke sakser, men omsorgsrollen overfor mor og bror som ser ut til å hindre unge Depps jakt på kjærligheten. Ungjenter sluttet ikke akkurat å grine over Depp av den grunn.
Ed Wood (1994)
Johnny Depps andre samarbeid med Tim Burton, hvor han nok en gang spiller en tittelrolle ved navn Edward, er blant mine personlige favoritter i filmografien til begge artistene.
Ed Wood er filmen om filmhistoriens sannsynligvis dårligste regissør, som blant lagde det mesterfulle makkverket
Plan 9 from Outer Space (1959) før han bevegde seg over i porno. Tim Burtons film om denne legendariske regissøren omhandler skapelsen av flere av Woods kultfavoritter, blant andre
Glen & Glenda, hvor Wood selv spilte tittelrollen Glen – i tillegg til Glenda. Johnny Depps rolletolkning som herlig forvirret transvestitt på 50-tallet, samt portretteringen av den utrolige gjengen “talenter” han samlet rundt seg for å gjennomføre visjonene sine, gjør filmen om Ed Wood til en filmhistorisk klassiker som bør nytes på årlig basis, på lik linje med
Plan 9 som bare blir bedre (les: dårligere) hver gang man ser den.
Johnny Depp gir stram regi i Ed Wood.
Donnie Brasco (1997)
I denne filmen spiller Johnny side ved side med legenden Al Pacino, og infiltrerer nok en gang et miljø, denne gangen jobber han for FBI og miljøet består ikke lenger amerikanske tenåringskriminelle men mer eller mindre hardkokte mafiamenn. Depp, som spiller Donnie Brasco, eller “Joseph D. ‘Joe’ Pistone”, ender opp med å sympatisere mer med mafiaen enn med menneskene i sitt virkelige liv. Denne filmen er langt fra min favoritt, men jeg hadde fått deng om jeg ikke nevnte den.
Johnny Depp nekter å ta av seg skoa i restaurant.
Frykt og Avsky i Las Vegas (1998)
Elsk den eller hat den. Jeg elsker den. Etter suksessen med karakterportrettet av Ed Wood, returnerer Depp nok en gang til det store lerretet med portretteringen av en legende, forfatteren Hunter S. Thompson som skrev den selvbiografiske boken i en sky av rus på 70-tallet. Her stilte den vanligvis langhårede Johnny med nybarbert måne, og brukte månedsvis på å henge rundt den ruselskende forfatteren for å lære seg hans karakteristiske talemåte og ganglag, som han kopierer perfekt i filmen. Forvirringen ble så stor for forfatteren, at han selv begynte å gå rundt i Hollywood og tro han var Johnny Depp, noe som medførte at han stakk en gaffel i låret på en person som påsto han var den personlige astrologen til Johnny Depp, på grunnlag av at forfatteren (eller skuespilleren, som han trodde han var), ikke kjente ham igjen.
Filmen omhandler forfatterens reise til Las Vegas for å dekke et bilrace, som han kommer for seint til. Etter en lang natt med sin venn og advokat, som han av en eller annen grunn har tatt med seg på reisen, har de glemt hva de har kommet for å gjøre og bestemmer seg for å finne hjertet av den amerikanske drømmen, ved hjelp av LSD, håndvåpen og raske biler. De ender paradoksalt opp med å finne den.
Forfatterens siste ønske, før han skøyt seg i hodet med hagle, var at asken hans skulle bli skutt ut med kanon. Han fikk det som han ville, og hans gode venn Johnny Depp avfyrte kanonen.
Johnny Depp drar med en motvillig haiker til drømmenes hjerte.
Den niende porten (1999)
Denne forholdsvis upopulære filmen er laget av Roman Polanski, hvis gravide kone Sharon Tate ble drept av Charles Manson-familien i 1969. Polanski ble senere dømt for å ha sex med en 13-åring, på en fest hos Jack Nicholson, og kan ikke returnere til USA grunnet en stående arrestordre.
Den niende porten omhandler bokhandleren Dean Corso (Depp), som blir trukket inn i en konspirasjon med overnaturlige overtoner i det han kommer over to bøker med demontekster. Både filmen og Johnny, som er svært glad i å spille store karakterer, er svært subtile og effektene så vel som skuespillertriks blir brukt sparsomt, men intelligent. Polanski, som lagde filmen Rosemary’s Baby med presten i Church of Satan-rollen som seg selv, og senere fikk kona drept av den selvproklamerte verdens ondeste mann, har en god føring med det mørke, og bruker Johnny godt i så måte.
Blow (2001)
Etter å ha spilt usympatisk bokhandler med sans for Satan, falt rollevalget naturlig på en hyggelig dopdealer, nærmere bestemt George Jung, nok en biografisk fremstilling fra stortalentet Depp. Filmen omhandler etableringen av det amerikanske kokainmarkedet på 70-tallet. Hint: Det var ikke foruten konflikt. Og det kan ha vært en dame i en sentral rolle i dramatiseringen også.
Pirates of the Caribbean: The curse of the Black Pearl (2003)
Om du ikke er enig med at introduksjonen av Kaptein Jack Sparrow, verdens dårligste pirat, i det han seiler inn på en synkende skute i den første filmen er blant filmhistoriens beste karakterintroduksjoner, så har du hverken sans for kvalitet eller trash. Pirates-filmene, basert på Disneylandattraksjonen, var melkekua som gjorde Depp enda mer kjent, rikere, engsteligere og mer opptatt enn noen gang i årene fremover.
Kaptein Jack vil bare ha igjen skipet sitt, The Black Pearl. Mannskapet har for øvrig skiftet lojalitet, og vitalitetsstatus – de er nå levende døde. Dette er ren underholdningsfilm, med Johnny Depp i sin største rolle, i ordbetydningen “nær overspilt”, siden
Frykt og Avsky i Las Vegas. Finn frem popcornet og la deg bade i Depps talent, og forsøk å glemme at han spilte i
Sjokolade (2001). Depp ble igjen nominert til Oscar, men har en lei tendens til å ikke dra prisen i land.
Once Upon a Time in Mexico (2003)
Den tredje Mexicofilmen til Robert Rodriquez, som tidligere hadde laget
El Mariachi (1993) og
Desperado (1995), ga Johnny Depp nok en mulighet til å utvide agentregisteret sitt, denne gangen som CIA-agenten Sheldon Sands. Sympatisk eller usympatisk, jordnær eller mer eksentrisk? Vel. Sheldon har en falsk arm, ikke som erstatning, men i tillegg til sine to vanlige, så han kan skyte folk under bordet. I tillegg plaffer han ned kokker som lager for god mat, for å skape likevekt i verden. Han stiller også opp på jobb med CIA-t-skjorte for å spille med rene kort.
En fin film fra Robert Rodriquez, som i likhet med sin kollega og samarbeidspartner Quentin Tarantino helst liker å lage bare tull. I ordets mest positive forstand.
Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street (2009)
Samarbeidet mellom Burton og Depp har hatt store oppturer såvel som nedturer. Personlig synes jeg både
Charlie og sjokoladefabrikken (2005) og
Alice i Eventyrland (2010) var store fiaskoer. I
Sweeny Todd tar radarparet for seg den kjente musikalen om den noe tettbarberende barbøren.. barbisten? Barbereren. Her får vi se en syngende Johnny Depp, til glede for mange fans, men til større irritasjon for resten av settet på
Pirates 3, hvor han innøvde de nye sangferdighetene sine i pausene på jobb.
Johnny Depp lærer å synge for Sweeny Todd.
Ihugga Depp-fans vil også ha en interesse av å vite at han returnerer til rollen som Hunter S. Thompson (eller Paul Kemp, som han kalte seg den gang), mannen han en gang skøyt ut av en kanon, i filmen
The Rum Diary senere i år. Her spiller han den 20 år yngre versjonen av mannen han spilte for 10 år siden, men Depp ser ikke ut til å ha eldes mye de siste tiårene uansett. I tillegg returnerer han til en rolle i
21 Jump Street, men personlig mistenker jeg at jeg ikke kommer til å legge meg i kinokø for akkurat den godbiten.
Johnny Depp møter Brad Pitt for første gang i serien 21 Jump Street fra 80-tallet.